Hva betyr begrepene?

Foreldreansvaret kan etter barneloven deles i to, og innebærer en omsorgsplikt og en bestemmelsesrett – og plikt. Foreldre med foreldreansvar har altså for det første en plikt til å gi barnet omsorg og omtanke. For parter som står i en barnefordelingssak, er det ofte bestemmelsesretten som er av interesse. Det fremgår av bl. § 30 første ledd at de som har foreldreansvaret «har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve (…)»

I dette ligger i hovedsak retten og plikten til å avgjøre personlige forhold vedrørende barnet. Dette omfatter det meste, bortsett fra økonomiske spørsmål som er regulert av vergemålsloven.

Eksempler på hva personlige forhold vedrørende barnet omfatter er utstedelse av pass, valg av type skole, samtykke til adopsjon, navnevalg, samtykke til medisinske inngrep og flytting utenlands.

Retten til å ta beslutninger på vegne av barnet som følge av foreldreansvaret, begrenses imidlertid på flere måter, blant annet ved at avgjørelser skal tas ut fra barnets interesser og behov og som følge av barns med- og selvbestemmelsesrett som er lovregulert. Videre begrenses foreldreansvaret av hvor barnet har fast bosted; de rettigheter og plikter som følger av barneloven § 30 gjelder fullt ut så lenge forelderen har fast bosted, blant annet ved at bestemmelsesretten – og plikten angående den daglige omsorgen tas av den som til enhver tid har den faktiske omsorgen for barnet.

Videre begrenses foreldreansvaret av bl. § 37, som gir fast bostedsforelder rett til å ta avgjørelser som gjelder «vesentlige sider» av omsorgen for barnet. For nærmere informasjon om bl. § 37, se punk 2.

Når foreldre ikke bor sammen, er siktemålet med felles foreldreansvar at foreldrene skal være sammen om å treffe de viktigste avgjørelsene vedrørende barnet. Hvilke type avgjørelser dette faktisk er, gir loven i begrenset grad direkte svar på jf. redegjørelsen ovenfor.

En avgjørelse av hvem som skal ha foreldreansvar, skal etter barneloven § 48 rette seg etter hva som er best for barnet. Domstolen kan fastsette felles foreldreansvar eller at en av foreldrene skal ha foreldreansvaret alene. Det er ikke adgang til å fastsette noen mellomløsning eller begrense foreldreansvaret delvis.

Det er i utgangspunktet ansett å være til det beste for barnet om foreldrene har felles foreldreansvar. Ut fra forarbeid og rettspraksis ser det ut til at det skal nokså mye til før domstolen fraviker dette utgangspunktet.

Den nærmere vurdering av hvorvidt foreldre bør ha felles foreldreansvar eller ikke, kan stille seg annerledes ut fra hvorvidt begge foreldrene har bodd sammen eller bodd sammen i barnets levetid, eller ikke.

Dersom foreldrene har hatt felles foreldreansvar eller har bodd sammen med hverandre og med barnet uten felles foreldreansvar, skal det mye til før domstolene tilkjenner en av foreldrene foreldreansvaret alene. Det må finnes særlige grunner, som taler mot felles foreldreansvar i slike tilfeller.

Dersom foreldrene aldri har bodd sammen eller ikke har bodd sammen i barnets levetid, må det tas en konkret helhetsvurdering hvor det enkelte barns interesser og behov er i fokus. Dette anses å være en mer åpen vurdering, enn i de tilfeller hvor foreldrene har bodd sammen med den andre forelderen eller barnet.

Dersom du er usikker på hvorvidt det beste for barnet er felles foreldreansvar eller at en av foreldrene har foreldreansvaret alene, kan det være lurt å drøfte spørsmålet med en advokat.

Dersom foreldre går fra hverandre, oppstår spørsmålet om hvor barnet skal bo fast. Foreldreansvar og fast bosted er i utgangspunktet adskilte forhold; foreldreansvar dreier seg om hvem som skal ha omsorgsplikt og bestemmelsesrett og – plikt overfor barnet. Fast bosted dreier seg om hvor barnet rent faktisk skal ha sitt bosted, sitt hjem. Det vil være her barnet skal ha sin registrerte bostedsadresse.

Utgangspunktet er at foreldrene har avtalefrihet med hensyn til om barnet skal ha fast bosted hos en av dem, eller om barnet skal bo fast hos begge to. Dersom foreldrene ikke er enige, skal avgjørelsen rette seg etter hva som er den beste løsningen for barnet jf. bl. § 48.

Av bl. § 37 kan man se at loven uttrykkelig legger enkelte sider av bestemmelsesretten direkte til den barnet bor sammen med, selv om også den andre forelderen har del i foreldreansvaret. Her fremgår det at selv om foreldrene har felles foreldreansvar, kan ikke den som ikke har fast bosted «setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.»

Dersom foreldrene ikke er enige om hvilken skole barnet skal begynne på, vil også barnets faste bosted (hvor barnet har sin registrerte bostedsadresse) være avgjørende.

Dersom foreldrene ikke blir enige om hvor barnet skal bo fast, bør foreldrene få bistand til å komme til enighet. Ved spørsmål om prosessen i en barnefordelingssak, se artikkel om Samlivsbrudd Og Barn.

Dersom saken ender opp hos domstolen, og en dommer skal avgjøre spørsmålet, finnes det enkelte lovbestemte føringer for avgjørelse av bosted som dommeren må ta i betraktning. Det klare utgangspunktet og hovedregel er at avgjørelsen først og fremst skal rette seg etter hva som er best for barnet.

Hva som anses å være best for barn, fremgår ikke direkte av loven, men loven gir visse retningslinjer for hva som skal inngå i vurderingen. Blant annet er barnets mening av betydning; det er ansett å være til barnets beste å få uttale seg, og at barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

Utgangspunktet ved barnets beste- vurderingen er at det skal skje en åpen og konkret helhetsvurdering av hvor barnet vil få det best. Hele barnets virkelighet vil i den forbindelse være rettslig relevant.

Det har imidlertid skilt seg ut noen forhold som tilsynelatende blir tillagt særlig vekt av domstolene; risiko ved miljøskifte, hensynet til best samlet foreldrekontakt, foreldrenes personlige forutsetninger og egenskaper, hensynet til stabile, trygge oppvekstsvilkår, barnets egne ønske, splittelse av søsken m.v. For nærmere informasjon om innholdet i og betydningen av disse momentene, kan det være lurt å kontakte en advokat.

Foreldre har som tidligere nevnt avtalefrihet for hva gjelder å komme frem til en løsning på spørsmålet om fast bosted, foreldreansvar og samvær.

Det er ingenting i veien for at foreldre avtaler at barnet skal ha delt bosted. Foreldrene kan i slike tilfeller skrive en avtale om at barnet skal ha delt bosted. Dette betyr i realiteten at barnet skal anses å ha fast bosted hos begge, slik at begge foreldrene har det som kalles «fast bostedskompetanse». Foreldrene må i slike tilfeller bli enige om de avgjørelser som i utgangspunktet hører til fast bostedsforelder å avgjøre.

En slik ordning forutsetter i praksis at foreldrene ikke har et høyt konfliktnivå mellom seg, at de samarbeider godt og klarer å bli enige om avgjørelsene som må tas på vegne av barnet.

Dersom foreldrene ikke blir enige, kan spørsmålet om bosted bringes inn for retten. Retten må i utgangspunktet da velge at barnet skal ha bosted hos en av foreldene; enten mor eller far.

Domstolene har imidlertid fått en begrenset adgang til å pålegge delt bosted, mot en eller begge av foreldrenes vilje. Dette er en snever unntaksregel; det klare utgangspunktet i barneloven er at barnet i tilfeller hvor foreldrene ikke blir enige, skal ha fast bosted hos en av dem. Videre fremgår det at det kreves «særlige grunner» dersom domstolen skal pålegge delt bosted.

Det er ikke tilstrekkelig i slike tilfeller at foreldrene anses å være like gode omsorgspersoner eller at barnet er like knyttet til begge sine foreldre. Hva slike «særlige grunner» til å pålegge delt bosted kan være, er drøftet i forarbeidene til loven. Det fremgår her at «foreldrene må bo i nær geografisk avstand, barnet må kunne opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem, foreldrene må kunne samarbeide godt om barnet og ikke ha et høyt konfliktnivå, og barnet må selv trives med en slik ordning.»

Domstolen må være overbevist om at delt bosted vil være til barnets beste før avgjørelse om dette fattes, og terskelen er dermed høy.

FNs barnekonvensjon og barneloven bygger på det syn at samvær mellom barn og foreldre som utgangspunkt er verdifullt og viktig for barn. Barneloven slår fast at barnet har rett til samvær med begge foreldrene, og at begge foreldrene har et gjensidig ansvar for at samværsretten oppfylles. Etter barneloven har også den av foreldrene som ikke bor sammen med barnet lovfestet rett til samvær med barnet, dersom annet ikke er avtalt eller fastsatt.

De foreldre som ikke har del i foreldreansvaret, har etter barneloven likevel rett til å ta avgjørelser som gjelder omsorgen for barnet under samvær. Dette gjelder de mer dagligdagse avgjørelsene som måltider, påkledning, rutiner som leggetid m.m.

Formålet med samværsretten er hovedsakelig å etablere og/eller opprettholde nærmere kontakt mellom barn og forelder.

Det fremgår hverken av barnekonvensjonen eller barneloven hvor omfattende samværet skal være, hvor samvær skal finne sted eller lignende.

Foreldre kan selv avtale samværsomfang og den nærmere gjennomføringen av dette. Dette skal avgjøres på bakgrunn av hva de mener er best for barnet. Dersom foreldrene ikke blir enige, kan sak reises for domstolen. Foreldre kan i enkelte tilfeller be om at det ikke skal være samvær i det hele tatt, at det skal pålegges begrensninger i samværet m.m.

Ved avtale eller avgjørelse av samværets omfang, følger det av barneloven at det blant annet skal legges vekt på hensynet til best samlet foreldrekontakt, barnets alder, barnets tilknytning til nærmiljøet, reiseavstand mellom foreldrene og hensynet til barnet ellers. Det skal gjøres en individuell vurdering med det konkrete barnet for øye.

For nærmere informasjon om samværsrettens omfang, samværsnekt, foreldreansvar, fast bosted og delt bosted, kan det være lurt å kontakte en advokat som kan gi råd ut fra deres konkrete situasjon.